Da gjenstår det bare å ønske alle en
mandag 22. desember 2008
REFLEKSJON OVER BLOGGING I PED. FAGET
Da gjenstår det bare å ønske alle en
mandag 1. desember 2008
SOSIALISERING OG UTVIKLING – INNLEGG 5
I arbeid med innlegget har jeg brukt kjente bøker fra pensum, som Imsen (2006) og Evenshaug, O. og Hallen, D. (2007). Men boken jeg har hentet mest stoff fra er ”Sosial mestring i barnegrupper” av Liv Vedeler (2007).
Det brukes flere uttrykk i forbindelse med sosial utvikling, og jeg vil kort komme inn på begrepene sosial kompetanse, sosiale ferdigheter og sosiale mestringsstrategier, og deres mening og betydning slik de blir omtalt av Vedeler.
Sosial kompetanse
Sosial kompetanse er det overordnede begrepet, og defineres som effektivitet i sosial interaksjon. Man kan si at det handler om hvordan den enkelte definerer og løser problemer i menneskelige relasjoner. Dette inkluderer evne til å ta initiativ til og vedlikeholde samhandling med andre, løse konflikter, bygge vennskap, og til å oppnå interpersonlige mål. Det involverer både kognitive, kommunikative, følelsesmessige og sansemotoriske sider ved den enkeltes utvikling. Leke- og kameratgrupper er velegnet til å fremme en slik form for kompetanse både i barnehage- og skolealder. Både kultur og utviklingstrinn/alder har noe å si for hvilke krav som stilles til barnets sosiale kompetanse. Det vil si at kravene er i stadig endring.
Sosiale ferdigheter
Sosiale ferdigheter er mer konkret og knytter seg til sosial atferd som passer i situasjonen, som blir akseptert og som gir ønsket resultat. (Vedeler, 2007: s.15) Som eksempler kan en her nevne måter en tar initiativ til kontakt, måter å hilse på, takke på, osv. Sosiale ferdigheter er noe positivt, og det innebærer at man er dyktig og lykkes i sosiale sammenhenger. Det er ulike sosiale ferdigheter som kreves i ulike situasjoner, i ulike kulturer og overfor ulike mennesker. I forholdet til voksne kontra andre barn ser man tydelig at det brukes ulike sosiale ferdigheter.
Sosiale mestringsstrategier
Sosiale mestringsstrategier er noe alle har på en eller annen måte, og de kan være mer eller mindre vellykkete, alt etter om de fører til det en ønsket eller ikke. Dette begrepet innebærer ikke nødvendigvis å være ”mester” eller dyktig i sosial sammenheng. Det handler mer om å kunne takle eller hanskes med et eller annet problem, for eks. en sosial utfordring, enten ved hjelp av egne sosiale ressurser eller ved hjelp av ressurser i omgivelsene som kan gi sosial støtte. For å nå ulike mål som f. eks å bli likt, akseptert og det å høre til, tar man i bruk de ressurser og strategier man har til rådighet. Noen strategier som tas i bruk kan være vellykket, og andre kan være mislykket i den aktuelle situasjonen. Emosjonelt fokuserte strategier og problemfokuserte strategier er strategier som brukes både av voksne og barn. For å nevne et eksempel: Et barn som vil være med på leken, men ikke får innpass i gruppen, bruker gråt som en strategi for å få bli med (emosjonelt fokusert strategi), eller tilbyr noe som passer inn i leken (problemfokusert strategi) I noen situasjoner kan de ulike strategiene være vellykket, mens i andre kan de være mislykket.
Pedagogiske utfordringer
I all pedagogikk er det å hjelpe barn til sosial mestring og utvikling av sosial kompetanse et sentralt punkt, men det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi skal gjøre det. For voksne kan observasjon av barnas sosiale mestring være nødvendig dersom det er sosiale problemer i barnegruppen, eller dersom enkeltelever trenger hjelp. For å få innsikt i hva problemene eller de sosiale utfordringene dreier seg om, kan man ta i bruk systematisk observasjon og kartlegging. I typiske former for lek, som f. eks. rollelek, regellek eller konstruksjonslek ser man fort om enkelte barn eller barnegrupper har sosiale vansker. Barns samlek i ulike typer lekeaktiviteter kan gi verdifull informasjon om barns ressurser. En ser fort hvilke forhold som hindrer god lek i gruppen og hvilke faktorer som bidrar til at enkelte barn ikke får brukt sitt potensial fullt ut eller på en positiv måte. Her må man legge vekt på de positive ressursene hos barna og miljøet rundt barna for å hjelpe barna til god sosial mestring og utvikling.
Oppsummering
Sosialiseringsprosesser foregår helt fra vi er nyfødt og til vi dør. I de tidlige barneår foregår denne prosessen i interaksjon med barnet og omsorgsperson. Altså i et voksen- barn forhold, der det er den voksne som definerer regler og forventninger til atferd. Etter hvert som barnet vokser til, blir i økende grad barn- barn forhold i et likeverdig gjensidighetsforhold viktig. Under lek og samvær med andre barn i kameratgrupper får barn andre sosiale utfordringer og oppgaver de må mestre enn i voksen- barn relasjoner.
Leke- og kameratgrupper er betydningsfulle arenaer for utvikling av sosial kompetanse, og et av de viktigste kriteriene for sosial kompetanse er kanskje evnen til å etablere relasjoner og vennskapsforhold i følge Vedeler (2007). For barn handler viktige sosiale oppgaver og mål blant annet om hvordan de får adgang til leke- og kameratgrupper, hvordan de fungerer med sine kamerater i ulike aktiviteter og hvordan de kan løse konflikter med andre barn. Dette gjelder både i barnehage, i skolesammenheng og i fritidsaktiviteter. Dersom det sosiale samspillet ikke fungerer godt, kan man som lærer ta i bruk observasjon og kartlegging av barnas sosiale ferdigheter i lek for å finne ut hvordan man kan hjelpe barna til å sosial mestring og utvikling..
Kilder:
Evenshaug, O. og Hallen, D. (2007): Barne- og ungdomspsykologi. Universitetsforlaget, 4. Utgave. Oslo.
Imsen, G. (2006): Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. Universitetsforlaget, 4. Utg. Oslo.
Vedeler, L. (2007): Sosial mestring i barnegrupper. Universitetsforlaget, Oslo.