REFLEKSJON OVER BLOGGING I PED. FAGET

Nå er det snart jul, og jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget med en gang vi var ferdig med eksamen, men det ble som det ble - i siste liten....

Da vi startet pedagogikkfaget i høst, og fikk vite at vi skulle blogge i år også, ble jeg svært fornøyd. Jeg syntes at jeg lærte mye av bloggingen i fjor, og gledet meg til å ta fatt. Vi skulle skrive fem fordypningsinnlegg innenfor tema som var relevant i forhold til det vi gikk gjennom i pedagogikk. Det at vi kunne velge hva vi ville fordype oss i, var ekstra kjekt, for da kunne vi velge noe som vi var opptatt av og selv syntes var interessant. Så dette så jeg lyst på :)

Imidlertid viste det seg at det var vanskeligere enn jeg trodde å komme i gang, og det var også mye mer tidkrevende enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var ikke bare til å skrive i vei ut i fra det vi hadde hatt om i forelesningene med Birgit. Vi skulle gå dypere inn i stoffet og leseren skulle lære noe nytt av å lese det vi skrev. Vi skulle ikke bare bruke pensumlitteratur, men også selvvalgt litteratur om emnet. Det tok tid å finne bøker om de ulike emnene, og det tok tid å lese og sette seg inn i stoffet. Men samtidig var det utrolig lærerikt. Jeg tror i alle fall selv at jeg lærer mye bedre ved å jobbe med stoffet på denne måten, enn bare å lese i pensumbøkene. Og så er det noe med å ha progresjon i arbeidet i forhold til i fjor...

I tillegg til å skrive innleggene skulle vi kommentere to andre medstudenter sine innlegg for hvert innlegg vi skrev. Det var ikke alltid like lett... Men det å kunne sette fingeren på hva som er bra og hva som er mindre bra, og kunne sette ord på det, er jo nettopp noe vi som framtidige lærere bør kunne. Så jeg syntes dette var en god måte å trene oss i å gi konstruktiv tilbakemelding på det andre skriver. Ofte måtte jeg lese et innlegg flere ganger, og noen ganger skrev jeg det til og med ut, før jeg klarte å se hva jeg likte, ikke likte eller savnet i et innlegg, og klarte å komme med en konstruktiv tilbakemelding. Derfor brukte jeg en del tid på å skrive kommentarer på mine medstudenters innlegg. Men jeg følte at jeg lærte mye av å lese andre sine innlegg, og prøvde å få lest gjennom så mange innlegg som mulig, og ikke bare de jeg var satt til å kommentere. Det var mange interessant innlegg å lese!

Da vi startet, hørtes det ikke så mye ut med fem innlegg, men etterhvert følte jeg at det var i meste laget. Under praksisperioden og GLSM perioden følte jeg at jeg hadde mer enn nok å gjøre, og hadde problemer med å få tid og overskudd til å tenke på blogginnleggene. Det gjorde at jeg følte jeg kom på etterskudd med bloggingen, og det ble mye å ta igjen. Kunne tenkt meg at GLSM perioden ikke kom så tett etter praksis, men, men... Stressnivået var til tider på topp, men jeg kom i havn til slutt!

En ting som skapte mye frustrasjon for meg i arbeidet med disse blogginnleggene, var når jeg skulle legge det jeg hadde skrevet ut i selve bloggen, for ikke å nevne det å laste inn bilder!!! Spesielt sistnevnte var en stor kilde til irritasjon, for jeg ønsket jo at innlegget skulle se fint og oversiktlig ut, med masse fine bilder... Men hver gang jeg lastet inn et bilde, la det seg på toppen, all teksten forskjøv seg og mellomrommet mellom avsnittene forandret seg. Mange ganger brukte jeg faktisk lenger tid på å legge inn bilder og ordne teksten enn å skrive selve innlegget! jeg var så sint og fortvilet enkelte ganger at det var såvidt at ikke dataen gikk på hodet ut vinduet ...!

Jeg skulle mange ganger ønske at dette hadde vært litt lettere å få til, men kanskje var det bare jeg som slet med dette...? Hadde det gått an å gjort det på en annen måte?

Men summa summarum må jeg si at jeg har lært mye av denne måten å jobbe med pedagogikkfaget på. Mange av emnene som de andre har skrevet om, og noen av de jeg har skrevet om selv, er emne jeg visste lite eller ingenting om fra før. Det å fordype seg i stoffet på denne måten, og samtidig lese det andre har skrevet, gjør at jeg husker mye bedre det vi har hatt om i pedagogikk dette halvåret, samtidig som jeg har lært mye om andre ting som er relevant for oss som lærere å vite eller kunne noe om. Nå venter jeg i spenning på fortsettelsen i dette spennende faget!

Til slutt vil jeg takke Birgit for innsatsen så langt! Du er kjempeflink til å variere undervisningen og gjøre faget spennende og interessant. For meg er du en stor inspirasjonskilde og motivator med din sprudlende måte å være på, din kunnskap og ditt engasjement! Virkelig et forbilde for oss studenter!! TAKK Birgit!! :)


Da gjenstår det bare å ønske alle en

RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTTÅR!!

Gleder meg til å treffe alle igjen etter nyttår!

SOSIALISERING OG UTVIKLING – INNLEGG 5

Jeg bestemte meg for å skrive om sosialisering og utvikling før Birgit hadde sin forelesning om emnet. Når jeg nå skal skrive innlegget, etter Birgits forelesning, synes jeg det er vanskelig å komme på noe nytt å skrive om. Forelesningen var ”lang” og grundig, og dekket vel det aller meste innen emnet. For å prøve å vinkle innlegget litt annerledes, har jeg valgt å ha fokus på sosial mestring i barnegrupper. Selv om det kan oppfattes til å gjelde barn på barnehagenivå, synes jeg det er relevant i forhold til at vi har vår praksis i småskole trinnet dette studieåret.

I arbeid med innlegget har jeg brukt kjente bøker fra pensum, som Imsen (2006) og Evenshaug, O. og Hallen, D. (2007). Men boken jeg har hentet mest stoff fra er ”Sosial mestring i barnegrupper” av Liv Vedeler (2007).

Personlig og sosial utvikling

Sosial mestring og samspill er grunnlaget for alle menneskers utvikling, og dette grunnlaget legges i de første årene av et barns liv i samspill mellom barn og omsorgsperson. Allerede fra fødselen av kommuniserer barnet med sine omgivelser ved hjelp av kroppskontakt, blikkontakt og ulike signaler, og det er her grunnlaget blir lagt for så vel den personlige som den sosiale utviklingen. Denne utviklingen er parallelle prosesser som starter ved fødselen og fortsetter livet ut. Gjennom den sosiale utviklingen integreres barna i fellesskapet, samtidig som de skiller seg selv fra andre og utvikler sin egen identitet. (Evenshaug & Hallen, 2007)

Hva er sosialisering?

Evenshaug & Hallen (2007, s. 28) definerer sosialisering som en prosess der individet tilegner seg en bestemt gruppes eller kulturs verdi- og livsmønster. Dette skjer bl. a. gjennom imitasjon og identifikasjon med personer, grupper og institusjoner. I de første leveårene er det familien med foreldre og søsken som er sosialiseringsfaktor for barna, men etter hvert kommer lekekamerater, barnehage og skole til å spille en stadig større rolle i barnas sosiale utvikling. Også de lag og organisasjoner som barn deltar i på fritiden, f. eks. idrettslag, teater- eller musikklag, får innvirkning på barns utvikling, og barna er stadig yngre når de begynner å være med i organiserte aktiviteter.

Eksempler på andre sosialiseringsfaktorer er massemedia, reklame, kjendiser, popstjerner, kirke- og trossamfunn, m.fl. Også disse er faktorer som påvirker barns sosiale utvikling.

Imsen (2006) kaller de ulike påvirkningskildene i et barns sosialisering for sosialiseringsinstans. Det skilles mellom primærsosialisering og sekundærsosialisering. Primærsosialisering er i hovedsak den nærmeste familie med foreldre og søsken, mens sekundærsosialisering er senere påvirkning som bygger på det primære, d.v.s. kameratgrupper, barnehage, skole o.s.v. I følge Imsen blir sosialisering oppfattet som et samspill mellom individet og omgivelsene, og en sier da at sosialiseringen karakteriseres som interaksjon mellom barnet og de ulike sosialiseringsfaktorene.

Utvikling av sosiale ferdigheter

Det er gjennom sosialiseringen vi lærer oss hvordan vi skal fungere i samfunnet, hva som er rett og galt og hvilke regler og verdier vi skal følge. Målet er at vi skal bli ”gode samfunnsborgere”, og kunne omgås andre på en sosialt velfungerende måte. Derfor er en del av sosialiseringen at vi lærer oss de uskrevne reglene for hvordan vi skal oppføre oss, d.v.s. de uformelle normene. Men vi må også lære de mer formelle normene, d.v.s. de reglene som er skrevet ned, som f. eks lover og skolereglement. Sosialiseringen foregår hele livet, og vi forandrer oss og endrer våre holdninger etter hvert som vi lærer noe nytt. For lærere (og andre voksne som har med barn å gjøre) er det derfor viktig å forstå den sosiale dynamikken i et gruppefellesskap for at vi skal kunne hjelpe barna med å utvikle gode sosiale ferdigheter og gode mestringsstrategier.

Barna er ikke gamle før de møter sosiale oppgaver utenom i familien, og må lære seg strategier som har betydning for det sosiale fellesskapet. Det kan f. eks. være hva de må si eller gjøre for å få bli med i leken med andre barn, hva de selv må bidra med i dette fellesskapet og hvordan de løser konflikter som kan oppstå i gruppesammenheng. (Vedeler, 2007)

Kameratgruppens betydning

Strategiene for sosial mestring i forhold mellom barn og voksen er som regel annerledes enn strategiene i barn- barn forhold. I et barn- voksen forhold dominerer den voksne, og det er barnet som tilpasser seg den voksne. I forhold mellom barn og voksen ligger det ofte en nærhet og kontakt som kan bli tatt for gitt, og en forventning om forståelse og overbærenhet når barnet ikke strekker til. Den voksne har en annen rolle i forhold til barnet enn en jevnaldrende kamerat har. I forhold til jevnaldrende må en som regel streve for å oppnå vennskap og sosial kontakt, en kan ikke ta det for gitt. Det er gjensidighet og likeverd som gjelder, både når det gjelder alder og posisjon, og dette gir en naturlig kontekst for sosial sammenligning. I kameratgrupper opplever barn gruppepress, men de lærer også å ta den andres rolle og perspektiv. Det handler om ”å gi og få” i et gjensidig samspill, og i kommunikasjon med jevnbyrdige kamerater møter barn sosiale utfordringer som de ikke får i samvær med voksne. Derfor har kameratgruppen stor betydning for barns utvikling av sosial kompetanse. Det er ikke nok å ha samvær og fellesskap med bare voksne. (Vedeler, 2007)

I følge Vedeler tyder en del undersøkelser på at det er sammenheng mellom barns sosiale mestring og kompetanse, eller mangel på dette, i leke- og kameratgrupper tidlig i livet, og deres atferd og tilpasning senere i livet. Det gjelder både sosial og emosjonell tilpasning, tilpasning til skolearbeid, og faglig prestasjon og utvikling. Gode sosiale ferdigheter er også en viktig forutsetning for skolemodenhet og faglig fremgang, mens dårlige sosiale ferdigheter ofte fører til dårlige skoleprestasjoner. Selv om sosialiseringen allerede har pågått lenge før barna begynner i skolen, så fortsetter den her, og det er her vi som lærere må hjelpe barna i deres utvikling av sosial kompetanse. Noen barn kommer til skolen med dårlig sosial mestring, og da må vi som lærer hjelpe til med å korrigere dette, slik at barna kan fungere godt sosialt på skolen. Som sagt tidligere, pågår sosialiseringen hele livet, så det er aldri for sent å lære barna gode sosiale ferdigheter. Vi kan se på det som en kontinuerlig prosess i skolesammenheng.

Det brukes flere uttrykk i forbindelse med sosial utvikling, og jeg vil kort komme inn på begrepene sosial kompetanse, sosiale ferdigheter og sosiale mestringsstrategier, og deres mening og betydning slik de blir omtalt av Vedeler.

Sosial kompetanse

Sosial kompetanse er det overordnede begrepet, og defineres som effektivitet i sosial interaksjon. Man kan si at det handler om hvordan den enkelte definerer og løser problemer i menneskelige relasjoner. Dette inkluderer evne til å ta initiativ til og vedlikeholde samhandling med andre, løse konflikter, bygge vennskap, og til å oppnå interpersonlige mål. Det involverer både kognitive, kommunikative, følelsesmessige og sansemotoriske sider ved den enkeltes utvikling. Leke- og kameratgrupper er velegnet til å fremme en slik form for kompetanse både i barnehage- og skolealder. Både kultur og utviklingstrinn/alder har noe å si for hvilke krav som stilles til barnets sosiale kompetanse. Det vil si at kravene er i stadig endring.

Sosiale ferdigheter

Sosiale ferdigheter er mer konkret og knytter seg til sosial atferd som passer i situasjonen, som blir akseptert og som gir ønsket resultat. (Vedeler, 2007: s.15) Som eksempler kan en her nevne måter en tar initiativ til kontakt, måter å hilse på, takke på, osv. Sosiale ferdigheter er noe positivt, og det innebærer at man er dyktig og lykkes i sosiale sammenhenger. Det er ulike sosiale ferdigheter som kreves i ulike situasjoner, i ulike kulturer og overfor ulike mennesker. I forholdet til voksne kontra andre barn ser man tydelig at det brukes ulike sosiale ferdigheter.

Sosiale mestringsstrategier

Sosiale mestringsstrategier er noe alle har på en eller annen måte, og de kan være mer eller mindre vellykkete, alt etter om de fører til det en ønsket eller ikke. Dette begrepet innebærer ikke nødvendigvis å være ”mester” eller dyktig i sosial sammenheng. Det handler mer om å kunne takle eller hanskes med et eller annet problem, for eks. en sosial utfordring, enten ved hjelp av egne sosiale ressurser eller ved hjelp av ressurser i omgivelsene som kan gi sosial støtte. For å nå ulike mål som f. eks å bli likt, akseptert og det å høre til, tar man i bruk de ressurser og strategier man har til rådighet. Noen strategier som tas i bruk kan være vellykket, og andre kan være mislykket i den aktuelle situasjonen. Emosjonelt fokuserte strategier og problemfokuserte strategier er strategier som brukes både av voksne og barn. For å nevne et eksempel: Et barn som vil være med på leken, men ikke får innpass i gruppen, bruker gråt som en strategi for å få bli med (emosjonelt fokusert strategi), eller tilbyr noe som passer inn i leken (problemfokusert strategi) I noen situasjoner kan de ulike strategiene være vellykket, mens i andre kan de være mislykket.

Pedagogiske utfordringer

I all pedagogikk er det å hjelpe barn til sosial mestring og utvikling av sosial kompetanse et sentralt punkt, men det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi skal gjøre det. For voksne kan observasjon av barnas sosiale mestring være nødvendig dersom det er sosiale problemer i barnegruppen, eller dersom enkeltelever trenger hjelp. For å få innsikt i hva problemene eller de sosiale utfordringene dreier seg om, kan man ta i bruk systematisk observasjon og kartlegging. I typiske former for lek, som f. eks. rollelek, regellek eller konstruksjonslek ser man fort om enkelte barn eller barnegrupper har sosiale vansker. Barns samlek i ulike typer lekeaktiviteter kan gi verdifull informasjon om barns ressurser. En ser fort hvilke forhold som hindrer god lek i gruppen og hvilke faktorer som bidrar til at enkelte barn ikke får brukt sitt potensial fullt ut eller på en positiv måte. Her må man legge vekt på de positive ressursene hos barna og miljøet rundt barna for å hjelpe barna til god sosial mestring og utvikling.

Oppsummering

Sosialiseringsprosesser foregår helt fra vi er nyfødt og til vi dør. I de tidlige barneår foregår denne prosessen i interaksjon med barnet og omsorgsperson. Altså i et voksen- barn forhold, der det er den voksne som definerer regler og forventninger til atferd. Etter hvert som barnet vokser til, blir i økende grad barn- barn forhold i et likeverdig gjensidighetsforhold viktig. Under lek og samvær med andre barn i kameratgrupper får barn andre sosiale utfordringer og oppgaver de må mestre enn i voksen- barn relasjoner.

Leke- og kameratgrupper er betydningsfulle arenaer for utvikling av sosial kompetanse, og et av de viktigste kriteriene for sosial kompetanse er kanskje evnen til å etablere relasjoner og vennskapsforhold i følge Vedeler (2007). For barn handler viktige sosiale oppgaver og mål blant annet om hvordan de får adgang til leke- og kameratgrupper, hvordan de fungerer med sine kamerater i ulike aktiviteter og hvordan de kan løse konflikter med andre barn. Dette gjelder både i barnehage, i skolesammenheng og i fritidsaktiviteter. Dersom det sosiale samspillet ikke fungerer godt, kan man som lærer ta i bruk observasjon og kartlegging av barnas sosiale ferdigheter i lek for å finne ut hvordan man kan hjelpe barna til å sosial mestring og utvikling..

Kilder:

Evenshaug, O. og Hallen, D. (2007): Barne- og ungdomspsykologi. Universitetsforlaget, 4. Utgave. Oslo.

Imsen, G. (2006): Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. Universitetsforlaget, 4. Utg. Oslo.

Vedeler, L. (2007): Sosial mestring i barnegrupper. Universitetsforlaget, Oslo.